Markedsføringsloven § 30 – Vern mot etterligning av produkt

Beskyttelse etter mfl. § 30 er imidlertid ikke avhengig av produktet har beskyttelse i noen av de lover. Mfl. § 30 er således et alternativt rettsgrunnlag ovenfor krenkelser også i de tilfellene hvor man eksempelvis ikke har registrert sitt varemerke, eller designregistret sitt produkt.

Markedsføringsloven § 30 setter en begrensning i utgangspunktet om konkurransefrihet blant næringsdrivende, ved at man ikke rettsstridig kan la seg inspirere og utnytte andres innsats.

• Les mer om: Markedsføringsloven
• Les mer om: Varemerkeloven
• Les mer om: Varemerke – Alt du bør vite
• Les mer om: Patent – hvordan oppnår man beskyttelse?

Bestemmelsen slår fast at det «i næringsvirksomhet er forbudt […]». Ordlyden i loven er noe uklar, men det er i teorien slått fast at bestemmelsen er knyttet til den krenkende parts næringsvirksomhet. I forarbeidene til markedsføringsloven fra 1972 fremheves det at næringsvirksomhet er «virksomhet som drives vedvarende». Det er imidlertid ikke noe krav om at virksomheten er profittbasert.

Kravet til næringsvirksomhet medfører at kopiprodukter som kun skal benyttes innenfor privatsfæren ikke omfattes av bestemmelsen. Det er imidlertid ikke noe krav om at originalprodusenten (den krenkede part) må drive næringsvirksomhet for å være beskyttet. Også privatpersoner vil kunne ha vern etter bestemmelsen.

Hvis privatpersoners rett krenkes etter bestemmelsen vil de kunne forfølge rettsbrudd i domstolen. For næringsdrivende vil man kunne påklage krenkelse etter § 30 også til Næringslivets Konkurranseutvalg (NKU).

Markedsføringsloven § 30 gjelder i Norge. Dette betyr at vernet bestemmelsen gir, ikke gjør seg gjeldende i utlandet. Imidlertid vil en utenlandsk originalprodusent kunne ha vern etter mfl. § 30. NKU har i sin praksis lagt til grunn at dokumenterte planer om å starte virksomhet i Norge har vært tilstrekkelig for å være vernet etter bestemmelsen. Det kan utfra dette ikke stilles krav til at det originale produkt er lansert i Norge for å oppnå vern.

Det første krav som stilles er at det må være tale om en etterlikning. I dette ligger det et krav om at original produktet forelå før kopiproduktet. Enda videre må man ved utformingen av kopiproduktet ha brukt det originale produkt som utgangspunkt/mal.

Ved at det stilles krav til at kopiproduktet er en etterligning, stilles det i realiteten et krav om kunnskap om det originale produktet hos den som kopierer. I praksis og teori har det utfra effektivitetshensyn blitt slått fast en presumsjon for kunnskap dersom likheten mellom originalprodukt og kopiprodukt er slående.

• Les mer om: Produktetterligning

Alternativet kjennetegn fremstår som det mest sentrale for næringsdrivende. Dette alternativet omfatter blant annet varemerker, foretaksnavn og domenenavn. Ut fra praksis så kan også vernet omfatte andre typer kjennetegn som radioprogram og programkonsepter på TV.

Som nevnt tidligere er ikke det at kjennetegnet ikke har oppnådd vern etter varemerkeloven, til hinder for at kjennetegnet vil kunne oppnå vern og beskyttelse etter markedsføringsloven § 30. Det skal likevel bemerkes at kjennetegn som har lav grad av særpreg (relativt beskrivende og lite originalt) vanskelig vil oppnå vern etter § 30. Dog vil andre likheter enn bare navn, kunne gjøre at man rammes etter en totalvurdering.

• Les mer om: Klage på foretaksnavn

Alternativet «produkter» omfatter alle typer varer, herunder både varer fremstilt industrielt og manuelt. Trolig vil også tjenester falle inn under ordlyden. Ut fra praksis i NKU vil imidlertid ikke markedsføringsloven § 30 gi vern for tekniske ideer og løsninger. Disse vil imidlertid kunne omfattes av andre bestemmelser i markedsføringsloven.

Tjenester som utføres av næringsdrivende og andre prestasjoner fanges for et hvert tilfelle opp av alternativet «andre frembringelser».

Alternativet «reklamemidler» omfatter alle typer «verktøy» som tas i bruk for å markedsføre og profilere den næringsdrivendes produkter og tjenester. Eksempler her er tekstreklame (annonser), brosjyrer, innstikk i aviser, reklameplakater, ulike former for radio-/TV-/internettreklame, kinoreklame og reklamefilmer, ulike former for dekor, samt ulike former for salgsfremmende tiltak.

Av mfl. § 30 følger det at produktetterlikning ikke er en rettstridig, illojal konkurransehandling så fremt det ikke skjer under forhold som innebærer at handlingen «anses som en urimelig utnyttelse av andres innsats eller resultat».

Kravet om at det må være en «urimelig utnyttelse» er et grunnleggende vilkår for å kunne konstatere krenkelse av § 30.

Det sentrale spørsmålet vil være om den påståtte krenkende handling må anses som illojal, ovenfor den part som påstås krenket. Det må i den enkelte sak foretas en konkret helhetsvurdering for om dette vilkåret er oppfylt. I denne vurderingen vil både momenter som knytter seg til den krenkede part og/eller det originale produktet, og momenter som knytter seg til den krenkende part og kopiproduktet, inngå.

Med innsats så siktes det til blant annet til investeringer, produktutvikling og markedsføring fra originalprodusenten.

Det er ikke tvilsomt at en utnyttelse vil lettere kunne bli funnet å være urimelig i de tilfeller hvor det er lagt ned store ressurser i utvikling av produkt, enn i de tilfeller hvor det ikke foreligger stor ressursbruk. Jo mer ressurser som er lagt ned i utviklingen av det originale produkt, jo større beskyttelsesverdig interesse vil man ha.

Videre må det også tas hensyn til om originalproduktet er resultat av en viss egeninnsats fra den krenkede part sin side. Jo større egeninnsatsen er, jo sterkere er argumentet for å slå ned på etterlikninger av produktet. På samme tid vil dette medføre at hvor det krenkede produkt i seg selv er resultat av en etterliknendeprosess, så vil det være vanskelig å ha vern mot andre etterlikninger.

Jo mer særpreg eller originalitet det påståtte krenkede produktet har, jo sterkere vil argumentet være for å klassifisere kopiproduktet som en urimelig utnyttelse.

Imidlertid viser praksis fra NKU at hvor originalproduktet er sterkt innarbeidet i markedet vil selv forholdsvis enkle produkter, uten særlig særpreg og/eller originalitet, kunne ha vern etter mfl. § 30 fordi det fremstår urimelig å utnytte den innsats som innarbeidelse i markedet representerer.

Det må også vurderes om det foreligge en urimelig utnyttelse av originalprodusenten sine resultater. Her vil man måtte se hen til originalprodusenten sin markedsposisjon. Jo sterkere markedsposisjon originalprodusenten har, jo mer behov har man for vern etter markedsføringsloven § 30.

Originalprodusenter som har brukt store ressurser på å bygge opp sitt renommé, har klart vern mot at andre snylter på dette renommé. Tilsvarende vil man også ha behov for vern mot at andre utvanner en vel etablert markedsposisjon og/eller ødelegger den goodwill som ligger i kjennetegnet. Dette kan for eksempel være tilfelle der hvor kopiproduktet er av dårligere kvalitet en originalproduktet.

Det sentrale vedrørende den krenkende part sine handlinger, er om denne har opptrådt illojalt (klanderverdig).

Hvor kopiproduktet er en slavisk etterlikning av originalproduktet, så er dette en klart klanderverdig atferd. I samme kategori faller direkte plagiat, etterlikninger som gjennomføres systematisk (man legger seg tett opp til originalprodusentens produkt og emballasje) og hvor tidligere forretningsforhold mellom partene utnyttes på illojal måte.

Ved vurderingen av om en etterlikning er rettsstridig eller ikke, så er det fra et objektivt ståsted sentralt hvilke variasjonsmuligheter som foreligger for det aktuelle produkt og i bransjen ellers. Det må foretas en vurdering av om kopiprodusenten har gjort det som må kunne kreves i forholdt til å utnytte variasjonsmulighetene. Variasjonsplikten vil måtte vurderes konkret ut fra det aktuelle produkt og bransje.

Hvis det foreligger variasjonsmuligheter, men disse ikke er benyttet, vil det lett gi grunnlag for å klassifisere etterlikningen som en urimelig utnyttelse.

Et siste grunnleggende vilkår for å konstatere krenkelse av markedsføringsloven § 30 er at den urimelige utnyttelsen også medfører «fare for forveksling».

Gjennom lovens ordlyd stilles det ikke krav om faktisk forveksling, men at det foreligger fare for at kunden vil kunne velge kopiproduktet istedenfor det originale produkt.

Vurderingen av hvorvidt det foreligger forvekslingsfare, vil være en skjønnsmessig vurdering hvor en rekke momenter spiller inn. Det sentrale er hvilket helhetsinntrykk gjennomsnittsforbrukeren får av kopiproduktet, og forvekslingsfaren må derfor vurderes ut fra gjennomsnittsforbrukerens ståsted.

Rettspraksis har fremhevet ulike momenter i en slik vurdering, herunder;

• Graden av likhet mellom produktene
• Innslag av særpregede designelementer
• Prisforskjeller
• Ulike kundesegmenter

Dersom det ikke foreligger grunnlag for å konstatere forvekslingsfare, så vil markedsføringsloven § 30 ikke komme til anvendelse. I slike tilfeller vil likevel generalklausulen i markedsføringsloven § 25 kunne anvendes.

Ta kontakt med oss i dag for en uforpliktende samtale knyttet til din bedrifts vern etter markedsføringsloven.

• Les mer om: Markedsføringsloven § 25 – God forretningsskikk
• Les mer om: Registrering av design

Vi bistår klienter over hele landet.