Varemerkeloven § 1

Varemerket har tradisjonelt vært knyttet til varer. Eneretten i varemerkeloven omfattet derfor lenge kun varer. Men i 1961 «utvidet» man eneretten til også å omfatte «ytelser».

Begrunnelsen var at «næringsdrivende som ikke driver vareomsetning, bruker i stigende grad særlige merker som kjennetegn for de ytelser av forskjellig slag som de tilbyr sin kundekrets. Slike merker kan ofte ha en good-will-verdi som meget vel kan måle seg med den som knytter seg til de egentlige varemerker. Det synes derfor ikke å være noen rimelig grunn til å gjøre forskjell mellom disse to grupper av kjennetegn når det gjelder adgangen til å oppnå rettsvern ved registrering.», jf NUT 1958:1 Innstilling til lov om varemerker.

Loven åpnet likevel ikke opp for at private personer kunne inneha varemerker. Dette skjedde først i 1992 etter at Norge fikk EØS-avtalen, og med den ble forpliktet til å gjennomføre EUs varemerkedirektiv i norsk rett. Det er likevel fremdeles klart at eneretten bare gjelder i næringsvirksomhet. Man kan således i utgangspunktet ikke oppnå en enerett til et tegn for bruk i aktiviteter som ikke har et næringsformål.

En merkehaver kan eksempelvis være en produsent eller tilvirker, en agent, importør, grossist, detaljist, eller en privat person.

• Les mer om: Varemerkeloven: Din [Guide] fra advokaten

Innehavers enerett har en positiv side: man har rett til å bruke merket med eventuelle begrensninger som følger av annen lovgivning, og man kan utnytte merket ved å lisensiere bruken eller avhende merket. Et kjent merke, med goodwill, har vesentlig større markedsverdi enn selve produktene som selges under, og kan ved salg oppnå betydelige beløp.

Varemerket HOOTERS ble eksempelvis solgt for 60 millioner dollar i 2001.

Det er ikke bare individer eller selskaper som kan inneha merker. Foretaksgrupper mm. kan eie fellesmerker.

Foreninger og andre sammenslutninger kan også oppnå en enerett til et felles varemerke for varer eller tjenester som medlemmene kollektivt tilbyr. I den forbindelse skal disse utarbeide en avtale om hvem som kan bruke merket, sanksjoner for urettmessig bruk mm, jf. varemerkeloven § 12 annet ledd, jf. varemerkeforskriften § 4.

Et av de meste kjente fellesmerkene i Norge er drikkemerket SOLO, som er registrert som fellesmerke. SOLO er også et innarbeidet varemerke i Norge for brus.

Kravet til registrering for fellesmerker er som for varemerker generelt: at de har særpreg. Det er likevel i praksis stilt et mildere krav til særpreg enn for ordinære varemerker, og Patentstyret vil ofte godkjenne fellesmerker som har et rent beskrivende innhold. Dette fordi man legger til grunn at friholdelsesbehovet er mindre enn for vanlige varemerker.

Varemerkelovens paragraf 1 tredje ledd gir også vern til de såkalte naturlige varekjennetegn, dvs. forretningsnavn, foretaksnavn og personnavn. Disse kan være beskyttet allerede ved at de tas i bruk, men de må være beskyttet etter de respektive lovene som gjelder for disse kjennetegnene.

Det må med andre ord være et etternavn som er beskyttet etter navneloven, eller et foretaksnavn eller sekundært forretningsnavn som er beskyttet etter foretaksnavneloven. Vernet er geografisk avgrenset og har et annet type vern enn registrerte/innarbeide varemerker, ettersom de bare beskyttes mot «urettmessig bruk», og bruken kan dermed være rettmessig etter andre regler, og avhengig av omstendighetene.

• Les mer om: Firmanavn / foretaksnavn

Vi bistår klienter over hele landet.